I går hadde Jeanette og eg ein fantastisk kveld. Vi skulle ta oss nokre øl, sidan det è ganske billig å drikke seg full ute på torsdagar. Eg tok med meg eit par øl og ein grandiosa, mangla berre fotball på tv. Vi ville så gjerne at vår kjære Trine skulle vere med, ville gjere ho litt glad. Så når ho melde avbud ga vi klar beskjed: VI KJEM! Først var dette meint som tull, men etterkvart som tida gjekk vart dette meir og meir seriøst for oss.

Vi raska med oss ein plante fra kjøkkenet , pakka den fint inn i aliminiumsfolie og pynta den med litt pakkebånd. So fint so berre det! Tok med oss ei flaske med vin og ei øl, og så gjekk vi til bussen. Vi hadde litt blanda kjensler, gleda oss og håpte at Trine skulle bli glad samtidig som vi var litt redde for at vi skulle bli kasta på haude ut. Men men, vi var fast bestemt på å utføre dette.

Når vi ankom sandviken luska vi oss mot minilandsbyen og leiligheita til Trine. Pulsen vår steig og steig, dette var spanande. Skulle vi tore dette? Vi nærma oss og skimta vindaugene, var det mørkt?! Nei, der var lys, puh..eller? Nei, det var berre utelysa som reflekterte i persiennene...hmmmmm, kva gjer vi? Vi måtte jo prøve å vekke Trine, eller skulle vi det? *LUUURE* Vi prøvde å springe forbi soveromsvindauget, som var litt gløtt på (med klakke og knirkesko). Vi ropte med kviskrestemme.."Triiiine" "TRINE" "Trineeeee", men nei ingen reaksjon. Jeanette prøvde å pikke litt forsiktig på glasa og spelte Abba på mobilen, men neeei, fortsatt ingenting. Vi måtte sette oss litt og tenke, jaja, sånn è det å vere spontane..og så fniste vi, før vi luska litt meir. Plutseleg kom det ei dame med hunden sin, ho lurte veldig. Snudde seg etter oss og var veldig skeptisk til vår væremåte. Men det dreit no vi i, ho fikk no berre ringe politien, då hadde jo kanskje Trine vakna..

Til slutt måtte vi bite i det sure eplet og ringte til Martin for å komme oss heim i seng, han skulle dusje først, så vi hadde jo fortsatt litt tid. Vi brukte tida godt med dokumentering, vi tok bileter slik at alle skulle vite at vi faktisk VAR der. Så skreiv vi eit lite brev på ei H&M kvittering, (for det har vi alltid i veskene våre) putta det ned i potteplanten, som vi hadde plassert i ei blomstepotte vi fann- nesten tom. .(Unnskyld for den inntørka palmestilken) No var alt klart, vi hadde gjort alt som stod i vår makt, så vi kunne ikkje vere noko anna enn fornøgde. Vi runda hjørnet på minilandsbyen, mens vi fniste enda litt meir...Detta hadde vore ein finfin kveld og no var det berre å gå heim og vente på reaksjon. Håpe vi kunne glede litt med dette stuntet:) Vi har i alle fall fått ei minneverdig oppleving!!